Out of bounds
I 1902 kommer en interessant tilføyelse: En ball spilt utenfor banen behøver ikke bli funnet...
Og på dette tidspunkt introduseres prinsippet om provisorisk ball, selv om man ikke kaller det provisorisk ennå.
I 1921 kommer noe interessant inn i bildet – den første presiseringen av når en ball er utenfor banen. Definisjonen lød: “A ball is ‘out of bounds’ when the greater part of it lies within a prohibited area”. I dagens regler heter det som kjent at først når hele ballen er utenfor (den indre siden av) linjen er ballen også utenfor banen.
Og i 1921 har man funnet ut at det var for lettvint å la spilleren bare gå tilbake og spille om og bare risikere distansen som straff. På dette tidspunkt introduserte man samme straff for en ball utenfor banen som vi har i dag – tilbake til der du sist spilte fra og aksepter et straffeslag. Og da har vi samme fremgangsmåte og straff for mistet ball, slik det også var opprinnelig i 1744.
I 1934 skal fortsatt bare det meste av ballen være utenfor for at den er bedømt utenfor banen.
I 1950, omsider, bestemmer man at hele ballen skal være utenfor linjen før den er dømt å være utenfor banen.
Så kommer vi i 1950 til den eksperimentelle perioden hos R&A, og som kanskje er mest morsom for alle andre enn R&A. Mye rart ble gjort, blant annet fjernet man straffen for å ha spilt en ball utenfor banen. Man mistet bare distansen. Riktignok gikk det bare to år før man var tilbake på rett spor.
Og nå er det vel greit, akseptert, vedtatt og opplest at om ballen er utenfor banen, MÅ vi tilbake og spille en ny ball, og ta med et straffeslag.
